Midtlivskrise og snasne ryper!
Det er viktig å prøve nye ting, mener mange. Og menn som nærmer seg førti ser ut til å mene dette mer enn andre. Jeg er en av disse. Jeg innrømmer at jeg har tendenser til midtlivskrise. Slik jeg ser det blei jeg nemlig en gammel mann rundt 16 årsalderen, og siden har jeg bare blitt yngre. Til sinns da først og fremst. Jeg holder en åpning for at jeg er den eneste som ser det slik
UNG MIDTLIVSKRISE.
Første gang jeg opplevde å gå inn i en midtlivskrise var jeg bare 28. Plutselig fikk jeg det for meg at motorsykkel-lappen var noe praktisk og viktig å ha. Det til tross for at jeg alltid tidligere har syntes at motorsykkelkjøring både var kaldt og forholdsvis livsfarlig. Men lappen skulle jeg ha, og brukte endeløse timer hver kveld på å surfe Finn.no etter tilbud på motorsykler. Men etter å ha sjekket rundt på kjøreskoler etter pris, og en rekke ganger uttalt ting som: "Er du syk? Følger det motorsykkel med til den prisen?", og "Du kan ta det fordømte sertifikatet og stappe det langt opp i den brune eksospipa!", fant jeg ut at det var rimeligere å ta golf-lappen, såkalt Grønt kort. Golf er noe mer sosialt enn motorsykkelkjøring, om enn marginalt. Golf er umulig å kombinere med familieliv, og om man bare vil ta en liten runde golf (9 hull) bruker man likevel ca 4 timer fra du går ut døra til du er hjemme igjen. Vel, jeg har fremdeles ikke lov til å kjøre motorsykkel og i kjelleren har jeg noen usedvanlig pent brukte golfkøller til salgs om noen skulle være interessert. I ettertid kan jeg se det jeg ikke så da.
I en alder av 28 skulle jeg bli far for første gang, og min plutselige interesse for ting menn gjør alene, eller i kameratslig selskap med andre menn, hang nok definitivt sammen med at jeg snart skulle gi slipp på min frihet og begynne å ta virkelig ansvar. Hadde du imidlertid prøvd å peke ut denne sammengengen for meg den gangen hadde jeg ledd deg opp i trynet og sagt at det ikke hadde NOE med den kommende barnefødsel å gjøre, men at jeg simpelten utelukkende hadde fått en interesse for selvmordsmaskiner på to hjul og sporter med snobbete fottøy.
NY KRISE
Sist uke gjorde jeg igjen noe som kan tyde på at det er en midtlivskrise på vei. Og klok av forrige erfaring må jeg nå gå inn i meg selv for å finne ut om hva denne midtlivskrisen bunner ut i. Ikke skal jeg bli far (så vidt jeg vet.....sikker kan man jo aldri være), og ikke har jeg fridd i fylla (ikke sånn i det siste ihvertfall). Enn så lenge har jeg både godt syn, god hørsel og en velfungerende prostata, så det er ikke fysiske tegn til alvorlig forfall. Ikke har jeg noen kone som gnager på meg dag ut og dag inn, og som jeg trenger å flykte fra.Så hvorfor har da denne tidligere ihuga pasifisten gått på jakt for første gang? Og hvorfor digget han det? Hva har fått denne fredsjele mannen til å til å få hjertebank av å skyte etter fugler som er både søte og definitivt ikke utgjør noen fare for verken familie eller hjem (som var den eneste gyldige årsak for en pasifist kunne ty til våpen den gang jeg var i militærnekteravhør). Jeg finner ingen logiske forklaringer. Ingenting som antyder en kommende midtlivskrise, ihvertfall.
NÅR MENN ER MENN
Så jeg har kommet fram til at det kanskje ikke handler om en midtlivskrise i det hele tatt. Kanskje jeg, en fraskilt to-barnsfar, rett og slett har behov for å være mann. Litt ur-mann, lissom. Den gode gamle jegeren som bringer mat på bordet (i dette tilfellet to ryper med en stykkpris på ca 4000 spenn om man regner med flyreise og hytteleie). Kanskje, tenker jeg, skulle det være lov å være litt cowboy i vakker natur for menn innimellom? Og kanskje skal vi kunne gjøre det uten dårlig samvittighet? For dere kvinner vil vel fremdeles ha oss som ekte, svette, råe og machoe menn innimellom? Så lenge vi går ut med søpla når dere spør, mener jeg....
PS: Forøvrig anbefaler jeg alle, kvinner som menn, å prøve å jakte. Personlig er jeg fremdeles så mye pasifist at jeg ikke skyter på dyr som har større øyne enn meg selv. Men naturopplevelsen, den fysiske treningen og ikke minst spenningen er unik. Vi reiste til Berlevåg i Finnmark hvor jeg har familie og røtter. Vi gikk i 4 dager uten å se folk, i et fantastisk vær, og enda mer fantastisk natur. Den eneste grunnen til at det bare blei 2 ryper er at gamle pasifister har en tendens til å skyte som fulle sjømenn. Sjekk www.bergly.org.
ThomasL
9 kommentarer
Permalink
Del med andreCelina og den kåte rørleggeren fra Jessheim
Celina Midelfarts kjærlighetsaffære med finansmannen Tor Olav Trøim er nesten ukentlig kilde til oppslag i tabloidene. Gjennomgående for alle oppslagene er at journalistene hver gang påpeker aldersforskjellen mellom 35 år gamle Celina og den 10 år eldre Trøim. Men strengt tatt er vel ikke ikke Celina noen ungfugl lenger, og 10 år er ingen sjokkerende aldersforskjell når man har passert pubertetsforhold.
Jeg er ikke opptatt av at alle Celinas menn er gamle. Jeg synes det er mer interessant å filosofere i at de alle er rike. Svært rike til og med. Og jeg ser at Celina ikke er alene om sin preferanse i menn.
Her er min påstand: Det praktiseres fornuftsekteskap på Oslos beste vestkant.
Jeg er såpass gammeldags romantisk at jeg liker å tro at vi velger med hjertet når vi velger partner. At vi velger kjærligheten. KJÆRLIGHETEN.
I et land hvor vi sukker tungt og rister på hodet over kulturer som ikke tillater mennesker å velge ut fra kjærlighet, hvor vi konsekvent kaller arrangerte ekteskap for "tvangsekteskap", er det pussig at ingen har filosofert over at det samme skjer blant Norges mest priviligerte .
Jeg lurer på: Celina Midelfart noen gang bli hodestups forelsket i en kjekk og sjarmerende it-konsulent med 453 000 i skattbar årsinntekt? Jeg tviler.
For Celina og hennes med-søstre, og brødre, på Oslos vestkant velger forbausende sjeldent en livlig rørlegger fra Jessheim, eller ei energisk frisørdame fra Økern når de finner partner. De finner seg aldri partnere med under 400 000 i årsinntekt, kort og godt. Heter du f.eks Reksten, Ulrichsen, Mohn, Klaveness eller Ringnes til etternavn er det overhengende sannsynlig at din partner heter noe av det samme.
Er det da slik at kjærlighet faktisk ikke bare oppstår som en følge av gjensidig tiltrekning, karma og personlig kjemi? Kan det være slik at også våre mest privilegerte velger "strategisk" og av "praktiske hensyn", eller i klartekst; velger med hensyn til "Penger" og "Familie"?
På Oslo vest (og andre store byer som kan bruke betegnelsen "vest" med noenlunde troverdighet) blir de i alle fall utelukkende forelsket og sjarmert av andre som har penger i banken, eller helst andre steder (En helt ordinær lønnskonto oppfattes nok som litt vulgært og vel folkelig). De velger partnere som tilhører "riktige" familier med veldokumentert høy livsførsel, og omgås i folkelige former bare med de som aldri står og lurer på om det er dekning på kortet, og aldri har grisekjørt til Bohus grytidlig en lørdag for å være først når salget starter.
Jeg tror unge Oslo vest gutter helt sikkert kan finne på å rulle i halmen sammen med lavtlønnede frisørdamer, eller baske seg svette med ei lita sykepleierstudine på Hvaler en sommer i ung alder. Men når hverdagen kommer, og det blir på tide å velge noen man skal dele mer enn en natt i seilbåten med, vender de utvilsomt nesa vestover. De setter passerspissen midt i Smestadkrysset, slår en liten ring rundt og begynner å lete. For det forventer både familien og omgangskretsen for øvrig.
Sjarme og utstråling har ikke noe med penger å gjøre. Allikevel er følgende erotiske fortelling noe som sannsynligvis aldri har skjedd i virkeligheten.
"De elsket hemningsløst så Lexington putene skvatt. Hun rev av ham verktøybeltet, mens han trenet åpnet Prada-beltet hennes. Hun tok gled sakte nedover pumpetangen hans og nøyt høylytt mens han spylte rørene hennes.
Etterpå satt de svette og varme ved siden av hverandre i sateng-sengetøyet fra Vercace. Han luktet stram mann og hun en blanding av rosevann og Jennifer Lopez "Glow" au de toilett. De lo og spøkte mens han rullet seg en Petterøes 3, og hun nøt og kjenne den rå duften av tobakk spre seg utover veggene som var malt med Jotuns "Skandinavisk Lys". Da han reiste seg for å gå i dusjen nøt hun synet av den deilige rumpa hans som hadde holdt alt det rørleggersprekken hans hadde lovt. "Dette er mannen i mitt liv" tenkte hun, mens hun varsomt plukket opp Cubus-skjorta hans fra gulvet. "Skal jeg kjøre deg hjem" ropte hun til ham, "jeg kan ta Porschen, for Land roveren er på service". "Det trenger du ikke" svarte han, "jeg tar min egen bil".
Idet hun så ham kjøre av gårde i den gamle Hiacen smilte hun stille, og gledet seg til han kom hjem slik at de kunne spise østers og drikke Sancerre. Hun håpet bare han ikke spiste seg mett på trailergrill på 7/11 før han kom. Bestum var stille i det hun lukket vinduet og gikk inn i biblioteket."
